Blir inflasjon i Norge om norske oljepenger gis til NORAD som bygger vindmøller i Afrika, men ikke dersom norske oljepenger gis til Statkraft som bygger vindmøller i Norge? Er det fornuftig å låne ut egne oljepenger til 1 % rente, mens norske bomveier lånerfinansieres med penger fra utlandet til 3,51 % rente? Mitt svar er klart nei. Men i følge regjeringens handlingsregel er svaret ja. Er det virkelig en slik regel vi skal bruke til å bygge landet?

AP har gjort ”handlingsregelen for bruk av oljepenger” til grunnmuren i den økonomiske politikken. Dessverre med støtte fra Høyre. Men handlingsregelen mangler noen viktige egenskaper om den skal være et godt styringsverktøy i den økonomiske politikken. I dag skiller den ikke mellom forbruk og investeringer, eller mellom penger bruk i eller utenfor Norge. Regelen begrenser statens pengebruk i statsbudsjettet, men har ingen begrensninger på statlig pengebruk gjennom statlige selskaper, som står på utsiden av statsbudsjettet. Pengene øremerkes ikke investeringer i rammebetingelser, infrastruktur eller forskning. Johnsen har innrømmet det ikke lenger er noen føringer på hvordan pengene brukes.

For all del, Handlingsregelen er en viktig huskeregel – vi skal bruke pengene forsiktig og langsiktig. Med store hull er dog handlingsregelen ikke et troverdig instrument for styring av presset i norsk økonomi, og den sikrer heller ikke at pengene investeres til glede for dagens og fremtidige generasjoner.

Det gir ingen mening at bygging av oljeplattformer og vindmøller angivelig ikke skaper press i norsk økonomi, mens de samme pengene brukt til vei- og jernbaneformål angivelig skaper stor inflasjonsfare. Husk, regjeringen brukte nylig 20 dager på å vedta en oljeutbygging til 55 mrd kroner. Da snakket de ikke om inflasjon eller press. Men første del av intercity utbyggingen rundt Oslo er også kostnadsberegnet til 55 mrd kr, men det har tatt nesten 20 år å vedta. De fleste ser at dette er urimelige skiller, men som er mulige fordi statlige selskaper opererer på utsiden av statsbudsjettet, og kan tilføres egenkapital utenfor handlingsregelen.

Det er ikke heldig for norsk økonomi når AP bruker handlingsrommet fra oljefondet til å blåse opp offentlig sektor og bevilge oss flere velferdsgoder som tar folk ut av arbeidslivet, samtidig som man ser at det er knapphet på arbeidskraft i viktige næringer. AP vil i liten grad diskutere disse utfordringene, men blir en regelrytter som mener alt er lov så lenge man ikke bruker mer enn 4 % av oljefondet. Det skaper falsk trygghet, noe AP har levert også på andre områder.

FrP mener at vei, jernbane og annen samfunnsøkonomisk lønnsom realkapital bør likestilles med vindmøller og oljeplattformer. Vi bør kunne investere litt mer av oljeformuen i samfunnsøkonomisk lønnsom realkapital i Norge når dette gir bedre avkastning enn å investere i utlandet. En forutsetning er at det er ledig kapasitet i økonomien. Samtidig vil vi redusere veksten i offentlig forbruk. AP vil unngå debatten ved å si at ”FrP øser ut penger”. Det gjør vi ikke. Tvert imot. FrP har gjentatte år foreslått å redusere offentlig forbruk samtidig som vi kutter skattenivået og øker offentlige investeringer i vei, jernbane og annen realkapital. Ja, vårt forslag vil medføre at vi bruker litt mer oljepenger enn regjeringen. Likevel anslår SSB at konsekvensene av en slik omlegging er økt vekst, økt sysselsetting, men også lavere inflasjon og rente. Dette er gode resultater for norsk økonomi, og stikk i strid med påstandene AP planter i media. SSBs tall viser at vi bør derfor diskutere mer hvordan vi bruker/investerer pengene, ikke bare hvor mye.

Skillelinjene i synet på handlingsregelen handler altså i realiteten om ulikt syn på hva som er investering. I DN 15.04.12 hevdet AP det ikke kan skilles mellom forbruk og investeringer i statsbudsjettet. Virkelig? De gjør det jo allerede – ved at Statkraft, Aker, DNB, SAS, Hydro, Statoil, Husbanken, Petoro (etc) er tilført statlige penger utenfor handlingsregelen, De behandles annerledes enn vei, jernbane og forskning som styres innenfor statsbudsjettet. Og det er en vesentlig forskjell – AP ser på vei og jernbane som løpende utgift, FrP ser på det som investering. Hva gjør du?

FrP vil ha statlige investeringsselskaper for vei og jernbane, i tråd med det Sigbjørn Johnsen foreslo før han ble finansminister. Disse vil vi tilføre egenkapital samt en politisk bestilling om for eks intercity triangel rundt Oslo eller motorveistandard på alle Europaveier i Norge. Da har selskapene kapital og handlingsrom til å gjennomføre dette på rasjonell måte. De slipper å tenke på årlige bevilgninger, og kan lage større anbudspakker som henter inn flere entreprenørselskaper fra inn- og utland. Da øker man tilbudssiden i økonomien parallelt med tilbudssiden, og man unngår overoppheting. Cambridge Systematic anslo i fjor at Norge ville tjent 3,49 kr for hver krone vi investerte i riksveiene våre. Det er en langt bedre investering enn å låne penger til Danmark.

Aps løsning er flere bompengeprosjekter, hvor man lånefinansierer veibygging fra utlandet. ”Inflasjonspresset” blir dermed det samme som når man henter hjem norske oljepenger. Forskjellen er at Aps løsning gir store renteutgifter i tillegg. Det er sjelden smart å låne andres penger når man selv har penger på bok.

Debatten om handlingsregelen blir kunstig. AP bruker oljepengene til å bevilge oss mer fritid og gode vaner, det er ikke bærekraftig. Tilsvarende er det uansvarlig økonomisk politikk å legge bort gode realinvesteringer i Norge bare fordi handlingsregelen sier vi heller skal investere i finansformue i utlandet. Derfor bør handlingsregelen moderniseres. Da trengs FrP i regjering.

Vi må ikke «føre ting på utsiden av statsbudsjettet», advarer APs Torgeir Micaelsen i Aftenposten 02.05.13. Han forsøker å spille ut «ansvarlighetskortet» mot FrP, når vi vil gi rom for økte infrastrukturinvesteringer. Hva om han ser seg i speilet. Forrige uke foreslo regjeringen en pakke på 750 mill kr som angivelig skal redde treforedlingsindustrien. Av disse gis 500 mill kr til Investinor, et statlig selskap som opererer utenfor statsbudsjettet. Da kategoriseres pengene som «formueomplassering», og telles ikke med av handlingsregelen. Dermed driver AP flisespikkeri mot andre og ser ikke bjelken i eget øye.

Er pengene vel anvendt? Investinor hadde pr 4 kvartal 2012 ca 2,6 mrd kr udisponert, tilsvarende 70% av balansen. Hvorfor trenger de da ytterligere 0,5 mrd kr? Trolig for å få redningspakken til å fremstå som bedre enn den er. FrP vil heller bruke 0,5 mrd kr på bedre infrastruktur, bedre avskrivningsregler og mer FoU, men da ville pengene blitt synlige innenfor statsbudsjettet og vi hadde brutt med handlingsregelen. Budsjettreglene medfører dermed at skattebetalernes penger kanaliseres feil –rammebetingelsene for næringene endres ikke, men man overlater til byråkrater å bruke pengene på enkeltselskaper i en bransje som sliter. Nok en grunn til å endre handlingsregelen for bruk av oljepenger.

Hvordan skal politikere planlegge for fremtiden? Dette er tema når Stortinget mandag behandler Regjeringens Perspektivmelding. Dessverre velger regjeringen mest å være tilbakeskuende. Regjeringen dyrker status quo, og visjonene er utvasket i forhold til forrige perspektivmelding fra 2009. Nå er det store politiske målet å være kjedelig, i tråd med statsminister Stoltenbergs tale til APs landsmøte nylig. Man kan nesten lure på om regjeringen med dette har satt punktum for seg selv.

Mye er bra i Norge. Ingen tvil. Men vi er svært sårbare for svingninger i oljeprisen, langt mer enn regjeringen liker å tro. Høy oljepris, med tilhørende økning i oljeinvesteringer, er hovedårsaken til gode tider i statsfinansene og sysselsettingen – det bekreftet SSB i sitt tidsskrift “økonomisk analyse” 1/11. For bak et positiv bilde av sysselsettingsvekst ser vi at både husholdningene og kommuneNorge har rekordhøy og økende gjeldsgrad. Regjeringen skjuler langtidsledigheten ved å øke antall uføretrygdede. Samtidig kommer det en økende antall arbeidsinnvandrere som raskt opptjener seg store trygderettigheter. Den økonomiske vekstraten har falt betydelig under rødgrønt styre, og produktivitetsveksten er svekket. Prognosene viser ikke særlig bedring. Handlingsrommet i statens finansier brukes i for liten grad til å gjøre offentlig ansatte mer produktive gjennom bedre verktøy. Istedet ansettes stadig flere. Det er ikke en god oppskrift å bygge fremtiden på.

Finansministeren sier vi skal leve av vårt arbeid. Det er helt riktig. Men regjeringen vingler mot fremtiden. Den ene dagen diskuteres 6 timers dag og stadig bedre velferdsordninger som tar folk ut av arbeidsmarkedet. Neste dag vil regjeringen at hver av oss skal jobbe 100 timer mer. Det gir mildt sagt motstridende signaler.

Statsministeren klamrer seg til ”handlingsregelen for oljepenger” som løsningen på det meste. Det er falsk trygghet. Regjeringen legger ingen føringer på hvordan oljepengene brukes i statsbudsjettet. De skulle brukes til vekstfremmende tiltak som investeringer i infrastruktur, skattelettelser og forskning. Regjeringen ser bort fra dette. Bare en liten andel investeres, mesteparten går til å dekke løpende utgifter. Det er ikke fremtidsrettet.

Regjeringen kamuflerer trygdeveksten når de skryter av at andelen uføre er stabil. Befolkningsveksten i Norge har vært stor, primært på grunn av økt arbeidsinnvandring. Tilførsel av frisk arbeidskraft burde tilsi at trygdeandelen skulle gå ned. Når den ligger stabilt så betyr det at personer allerede bosatt i Norge skyves ut av arbeidsmarkedet. Vi snakker om nesten 20 % av befolkningen i arbeidsfør alder. Det er ikke bra, verken for den enkelte eller for norsk økonomi. Men fremfor å løse utfordringen forsøker regjeringen altså å skjule utviklingen.

Norge har en relativt høy andel av befolkningen i arbeidsstyrken. Samtidig ligger vi lavt i arbeidstimer målt per innbygger og per sysselsatt. FrP ønsker å stimulere folks arbeidsdeltakelse gjennom skattesystemet. Vi må justere arbeidsmiljøloven slik at den muliggjør bedre lokale løsninger når alle parter er enige lokalt. Vi må også få bedre og raskere tiltak for å både beholde folk i arbeidsmarkedet og få uføre med restarbeidsevne inn igjen. Her har FrP vært langt mer offensive enn regjeringen på forslag. De rødgrønnes løsning er å skryte av status quo.

FrP vil endre den økonomiske politikken slik at byråkratiet i offentlig forvaltning kan reduseres og offentlig pengebruk effektiviseres. Gammeldags og uhensiktsmessig bygningsmasse, dårlig arbeidsverktøy og lignende gjør at en del offentlig arbeidskraft ikke får utnyttet sitt potensiale. Dette kan løses gjennom målrettede investeringer. Det er for eksempel meningsløs ressursbruk når sykehjem må kjøpe faksmaskiner og ha sykepleiere som er “faksvakter” fordi de skal ha tettere samarbeid med landets sykehus. Typisk nok har Regjeringen tonet ned perspektivmeldingens faste kapitel om effektivisering og forbedring av offentlig sektor. Borte er tabellene som anskueliggjør effektiviseringspotensialer i offentlige virksomhetsområder. Slikt må en ansvarlig regjering tørre å se på. Akademikernes rapport fra i fjor viser at det offentlige kan spare rundt 30 mrd kr på bedre offentlige innkjøp. Dette burde vært sentralt tema for regjeringen.

Vi må også se på mulighetene realinvesteringer gir for fremtiden. Cambridge Systematics har slått fast at Norge kan tjene 3,49 kroner for hver krone som investeres i de norske hovedveiene, men regjeringen velger ensidig å plassere oljepengene i utlandet. Penger lånt til Danmark gir bare 1 % rente for oljefondet. Dette er ansvarlighetsbløffen. FrP vil investere litt av oljefondet i samfunnsøkonomisk lønnsom infrastruktur. Våre barn og barnebarn vil ha større nytte av det enn 1 % rente på penger lånt til Danmark.

Ansvarlighet handler om offensivt å møte de utfordringene perspektivmeldingen skisserer. Da trengs en ny regjering med et sterkt FrP.