Skal frihet og demokrati vike for miljøkampen?

Miljøsaken er egentlig alt for viktig til å overlates såkalte «miljøpartier». Ren luft, rent vann, tilgang til natur og kutt i forurensing er noe vi alle har glede og nytte av. I regjering var temaet høyt på agendaen, og jeg kan med hånden på hjertet si at engasjementet var og er ektefølt.

Under den såkalte «klimastreiken» i vår hørte man derimot de unge bli fortalt at «voksne ikke bryr seg», at «ingenting skjer». Såkalte miljøaktivister foreslo deretter en rekke forbud og restriksjoner for næringslivet og befolkningen. Flere aktivister mente sågar at våre demokratiske institusjoner skal kunne overstyres av et slags «miljøråd». Da blir jeg bekymret for fremtiden.

En dyster fremtid?
Omsorg for miljøet er likevel ikke ensbetydende med at man skal innføre stadig flere forbud, avgifter, restriksjoner. Det er derfor betenkelig at miljødebatten får domineres av aktører som velger å tegne et dystert og feilaktig fremtidsbilde av at «de voksne» ikke bryr seg. Og som bruker miljøsaken som skalkeskjul for å la statens byråkrati, avgifter og lovverk vokse nærmest ubegrenset. Det tjener verken saken, samfunnet eller våre unge. Vi må ha en miljødebatt som løfter utfordringene, men samtidig inspirerer til løsninger og kreativitet. Når debatten i stedet får våre unge til å frykte fremtiden, til å tvile på sine foreldre, til å tro man må undergrave vårt demokratiske styresett – da beveger vi oss i feil retning. Som far til to barn har jeg stor interesse av at de skal ha en fremtid med rent miljø. Men jeg vil også at de skal leve i et samfunn hvor man ikke har totalitære tendenser, uansett hvor gode intensjonene er fra de som ønsker slik makt.

Grunn til optimisme
Jeg har faktisk tro på en miljøvennlig fremtid. Vi har grunn til å omfavne fremtiden dersom vi jobber godt sammen. Jeg tror også at utviklingen vil gå raskere i positiv retning enn vi nå klarer sannsynliggjøre.  Rett og slett fordi det brukes enorme ressurser i verden på mer miljøvennlig transport, energi, bygg etc. Vi trenger samtidig at våre barn blir enda bedre ingeniører, biologer, fysikere, økonomer enn dagens. Derfor må de gå på skolen, ikke gå fra den for å streike.

Miljøsaken har engasjert meg i mine år som politiker. I min tid som statsråd møtte jeg kollegaer fra alle deler av verden. Jeg møtte ikke en eneste som hadde et like bredt spekter av virkemidler, pilotprosjekt og resultater som vi har i Norge. For all del – vi har fortsatt mye å lære, mye å samarbeide om. Vi skal inspirere og utfordre hverandre. Intet land gjør jobben alene. Intet land besitter alle de gode ideene eller investorene som utvikler morgendagens løsninger. Men jeg er ikke i tvil om at demokratiske og velstående velferdssamfunn står langt bedre rustet til å løse utfordringene enn land som sliter økonomisk, som har autoritære trekk, eller som ikke klarer dekke basisbehovene til sin befolkning.

Utslippene går ned, ikke opp
Det er verdt å minne om at norske utslipp går ned, ikke opp. De er lavere nå enn da rødgrønn regjering styrte – selv om mediedebatten gir et annet inntrykk. Norge er med og leder vei på mange områder. Ikke fordi noen professorer foreslår å sette folkevalgte institusjoner til side. Ikke fordi noen miljøvernorganisasjoner og partier ber dagens unge demonstrere mot alt som har skapt velstand i Norge. Men fordi de voksne faktisk bryr seg. På veldig mange områder er det et langsiktig samarbeid mellom nettopp næringsliv, forskningsmiljø og myndigheter/politikere. Det skjer ikke i et vakum når norske OSM Aviation nylig bestilte 60 elektriske fly til bruk i pilot opplæring. Det sier noe om hvor fremtiden går.

Det skjer mye, ikke lite
Det er veldig mange eksempler på utvikling som nå pågår i Norge, nettopp fordi dagens regjering setter miljøspørsmålet høyt. Under drøyt 5 år med dagens regjering er statlig støtte til kollektivsatsing i de største byene mer enn tredoblet, jernbanebudsjettet er nær doblet, og bevilgninger til sykkelvei er mer enn doblet. Norge er i en enestående posisjon med over 50% markedsandel for batteribiler, som fortsatt har fullt avgiftsfritak. I tillegg gis det faktisk økonomisk støtte for kjøp av el-buss, el-lastebil, el-varebil. Innen flynæringen var Norge først ute med å tilby biodrivstoff på flyplass, og Norge utvikler strategi for elfly. Norge bygger verdens første hydrogenferje, og støtter økonomisk opp om at 60 ferjer skal ha batteripakker neste år. Det er innført støtteordning for grønn skipsfart, lavere avgifter for miljøvennlige skip. etc etc etc. Summene som brukes til dette er mangedoblet under dagens regjering. Dette er bare innen transportsektoren. Man kunne tilsvarende vist til sterke grep innen andre sektorer som fornybar energi, innen bolig/bygg/anlegg, etc etc

Det er ytterst sjelden media gir slike perspektiver. Som regel er inntrykket det motsatte – intet skjer. For det første er det altså ikke riktig. Men mer bekymringsfullt, det skaper forakt og mistillit i samfunnet. Det gir grobunn for ekstreme løsninger som ikke bidrar til verken stabile samfunn eller fremtidige velferdssamfunn. Den politiske debatten må handle om mer enn å påpeke at ting ikke er perfekt. Det må handle om å drøfte løsninger på problemene. I kampen for en bedre fremtid, bør vi spesielt vokte oss for de som lover å fikse problemer bare de får tilnærmet ubegrenset makt til å styre over andre.

Et globalt perspektiv
Ser man utenfor landets grenser så vet man at verden ikke har mer enn nok av alt. Tvert imot, det er mange som fortsatt streber etter et bedre liv, folk som ikke vil akseptere at de skal leve i jordhytter og uten transportmidler. Under markedsøkonomien har milliarder av mennesker fått det betydelig bedre, men fortsatt lever en milliard mennesker uten tilgang til strøm. Enda flere jobber seg opp fra bunnløs fattigdom for å realisere drømmer om trygg hverdag og en bedre fremtid for neste generasjon. Tilgang til mat, energi, bolig og transport/kommunikasjon er basisfaktorer i utviklingen. Norge produserer ikke olje og gass for vårt eget behov, vi produserer det fordi andre trenger det i sin velstand. Et regnestykke jeg gjorde for over ti år siden viste at det trengtes over 300.000 vindmøller for å erstatte energiinnholdet av norsk olje og gasseksport i 2007. Tre hundre tusen. Det forteller litt om dimensjonene og hvorfor endringer tar tid. Det forteller oss hvorfor kutt i norsk oljeproduksjon ikke gir reduserte globale utslipp, men flytter arbeidsplasser og investeringer til land med lavere miljøstandarder og økte globale utslipp.

Vi ser også at en rekke land plages av uroligheter. Som regel handler det om uløste utfordringer i hverdagen – dyr mat, dyr energi, dårlige boforhold. Det er ikke uten konsekvenser dersom man i klimaets navn ønsker kraftig økning i energiprisene globalt. Det er ikke sikkert resultatet blir at verdens politikere kan ha miljø som sitt prioriterte hastearbeid. Erfaringene tilsier at land i ubalanse prioriterer ned miljø, ikke opp.

Resultater fremfor skremsler
I et land som Norge kan hele diskusjonen synes å handle om vilje. Spesielt kommer slike påstander fra opposisjonen, som dessverre viser særdeles liten vilje til å ha balanse i sin historiefortelling om hva Norge faktisk gjør og bidrar med. Det er også verdt å huske at de som klager mest er de som selv klarte krasjlande hele sitt prestisjeprosjekt med CO2-rensing på Mongstad og Kårstø. De glemte sjekke sin egen vilje opp mot realiteter som ingeniører og økonomer, fysikere og kjemikere må forholde seg til. Politikk handler ikke bare om vilje eller evne til å påpeke feil. Det handler om å få resultater. Nå går utslippene ned, og er lavere enn under forrige regjering. For meg er det tegn på at ting skjer, at de «voksne bryr seg», og at løsninger finnes. La oss ikke forkludre dette med å få flere politikere som tror at mer makten til staten, flere restriksjoner og høyere avgifter alltid er løsningen.

email
About Ketil 380 Articles
Oppvokst på bensinstasjon på Bryne. Utdannet på University of Toledo i Ohio - Economics og Political Science Jobbet i rederi og bilbransjen Tidligere stortingsrepresentant og samferdselsminister Nå på søken etter nye opplevelser