Kjempen

Det er stille i gangene. Man hører bare hjulene på sengen som trilles nedover korridoren. Det er faktisk uvanlig stille på den ellers så hektiske «Akutt avdelingen» på det store sykehuset. Vi er i utkanten av universitetsbyen Ann Arbor i Michigan. På St. Joseph Hospital har min amerikanske søster jobbet i 15 år. Hun startet i kaffebaren ved resepsjonen – bestemt på at hun ville jobbe med å gjøre livet bedre for folk. Hun begynte på sykepleierstudier, som hun delvis finansierte med å lage og servere kaffe til de som senere ble hennes kollegaer. Hun sov mange netter i bilen, fordi det var enklere slik enn å ta den lange veien hjem før hun neste morgen måtte på universitetet. Hun elsket det.

Hun stod på, gjennomførte studiene. Tok ekstra studier. Ble spesialsykepleier. Møtte folk fra alle samfunnslag når de trengte øyeblikkelig hjelp. The emergency unit er ikke for pyser. Trafikkskadde, skuddskader, banket opp med et balltre? Jeg tar det, sa hun. Når gørr og vonde ting ville sendt meg i bakken, brettet hun opp ermene og fikset ting. Hun håndterte de litt røffe folkene som fikk andre sykepleiere til å gråte. Hun visste nøyaktig hvordan hun skulle få grisete mannfolk til å holde munn og gjøre som de fikk beskjed om. Over flere år hadde hun herdet seg i jobben som bartender, og kunne nå snakke «fylleprat» flyttende. Hun aksepterte ingen bullshit.

Marcia het hun. Jenta som var nesten åtte år da jeg kom til Michigan og startet året som utvekslingsstudent. Det er blitt 30 år siden nå. Hun var langt fra stille. Fra den første kvelden vi møttes ,snakket og forklarte hun. Lo og sang. Syntes livet var topp. Den eneste gangen jeg så henne skikkelig nedfor, var da hun som åtte-åring fant ut at ønskelisten til julenissen ikke var blitt postlagt. Den hadde falt bak skrivepulten, og ble først funnet på lille julaften. Julenissens magi slo likevel til. Han visste hva hun ønsket seg. På Christmas morning stod dukkehuset oppstilt ved juletreet i stuen – og sannelig hadde julenissen også spist litt å kjeksen og drukket av melken hun hadde satt frem. Troen på Julenissen lever litt lenger når han kommer mens du sover, og ikke tilfeldigvis har løsskjegg, bruker onkels pensko og snakker med falsk dialekt.

Marcia hadde arbeidsmoral, stå på vilje, ga seg aldri. Levde livet til det fulle. Hun ble Norgesvenn. Hun har matet endene på Bryne. Hun har spist reker i Stavanger. Satt sjøbein ved Sandnes havn. Matet hesten som i år etter år sperret veien opp fra Lysebotnen. Hun har vært på Lillehammer og sett OL-anleggene, hun har vært på Slottet og sett gardistene, hun har sett Baroniet i Rosendal. Siden hun fikk seg en «Viking brother» så måtte hun jo forstå hvordan vi bodde og levde.

Hun håndterte en traktor slik jeg håndterer en Cadillac. Bestemt og med et smil. Hun trådde til når faren måtte ha hjelp til å høste inn fra de ca 2000 mål med åkrer de dyrket hvert år. Og når all jobben var gjort, kunne hun slappe av ved å ta en av de gamle John Deere traktorene fra 1960 tallet, sette på en gammel, smal plog og bare vende jorden, noen få bredder om gangen. Med motorduren og solnedgangen over Michigans flate natur, var det terapi i en ellers hektisk hverdag.

Men nå ble hun trillet stille nedover gangen. På St. Joseph sykehus. Arbeidsplassen hun hadde gjort til sitt andre hjem. Da sengen hennes rundet et hjørne, kunne hun plutselig se alle kollegaene hennes gjennom mange år. På lang, lang rekke nedover korridorene stod de æresvakt. I sine sorte t-skjorter med skriften Team Marcia. For en liten stund stoppet hele avdelingen opp. De hadde fulgt hennes kamp mot kreften i tre år nå. Oppturer og nedturer. En blanding av smil og tårer fylte korridoren mens sengen trillet forbi. De beundret hvordan hun møtte opp på jobb med et smil for å gjennomføre sine 12 timers skift. De visste hun ofte hadde tatt cellegift bare kort tid tidligere. Hun bet det vonde i seg for å hjelpe andre, fremfor å sture over egen skjebne. Når pasienter på akutt-avdelingen klaget over livet pga et brekt ben eller en oppskrapt arm, ville hun se de inn i øyene, ta av parykken og be de ta seg sammen.

Nå var alle eksperimentelle behandlinger utprøvd. Hennes kollegaer konstaterte at de ikke har mer de kan prøve. Derfor ble hun flyttet til et sykehjem i hjemtraktene for lindrende behandling. Nå skal vi feire livet, var Marcias respons. Kast ut de som kommer for å gråte og få meg trist, det kan de gjøre senere. Hun var fortsatt tøffere enn alle oss andre. Men vi gledet oss sammen – for tiden var ikke over for å skape gode minner. Og en ting var vi alle enige om – kreft er noe dritt. Derfor gjorde hun det klart først som sist – kroppen skulle doneres til forskning. Hun hadde jo tross alt prøvd så mange eksperimentelle kurer som ikke virket på henne. Kanskje kunne hun hjelpe legene å forstå hvorfor, slik at kurene kan virke på andre. Ønsket om å hjelpe tok ikke slutt. Etter at Marcia forlot sykehuset 25. oktober 2019 fikk hun noen gode uker på et pleiehjem nær sitt barndomshjem. Minnet om denne kjempen lever videre for alltid. 

 

 

 

 

 

 

 

email
About Ketil 381 Articles
Oppvokst på bensinstasjon på Bryne. Utdannet på University of Toledo i Ohio - Economics og Political Science Jobbet i rederi og bilbransjen Tidligere stortingsrepresentant og samferdselsminister Nå på søken etter nye opplevelser