Det er viktig med en fri og uavhengig presse. Gjennom en kritisk og balansert mediedekning av samfunnshendelser og lignende, bidrar pressen til en opplyst samtale, en informert befolkning og en forståelse for ulike synspunkt, standpunkt og kulturer. Slikt bygger tillit og gjør oss bedre i stand til å løse felles problemer. Dette er spesielt viktig i en tid hvor den offentlige samtalen i stadig større grad går i sosiale medier. De tradisjonelle mediene fremhever ofte hvor problematisk det er for fakta, balanse og bredde i debatten at de redaktørstyrte mediene taper terreng.
Derfor blir jeg stadig overrasket over lite balanse det er i mange nyhetssaker som presenteres som «nøytral» journalistikk. Dersom man er bekymret for spissformuleringene i kommentarfeltene på sosiale medier, så burde i det minste redaktørstyrte medier gå foran som gode eksempel. I stedet er det min opplevelse at kildene til mange av de usaklige debattene på norske sosiale medier nettopp er mediesaker hvor man presenterer bare deler av en historie, eller vinkler den til det ugjenkjennelige.
På mandag valgte Klassekampen å løfte frem avgiftsnivået som en av sine hovedsaker. Vinklingen var kritisk mot regjeringen, til fordel for de rødgrønne. Etterlatt inntrykk fra Klassekampen var at dagens regjering har kjempet for økte avgifter, med opposisjonspolitikere som heroiske motstandsfolk.
Avisen poengterer riktignok selv at de hovedsakelig bare har løftet frem avgiftene som har økt, ikke de som har blitt redusert. I sitt «forsøk» på selv skape balanse nevner avisen derfor blant annet at formueskatten (?) er kuttet. Vel vitende om at de blant sine lesere da dyrker inntrykket av økt belastning for vanlige folk, lavere belastning for de rike. Kanskje ikke så rart når journalisten har en yrkeskarriere fra partiet Rødt.
Med mine 13 års erfaring fra Storting og regjering så skurrer Klassekampens artikkel. Men hvor mange av avisens lesere sitter med tilstrekkelig referansebakgrunn til selv å fylle inn de store informasjonsgapene? Dersom man som FrP-velger blir avkrevd svar på sosiale medier om hvorfor man kan støtte en slik regjering som øker avgifter, starter man kampen, for å bruke Hareides ord, med 0 – 2.
Klassekampens artikkel skaper et falskt inntrykk av at H/FrP betyr økte avgifter. Og de skaper et falskt inntrykk av at mer makt til opposisjonen betyr lavere avgifter. La meg nevne noen åpenbare mangler i fremstillingen.
- Klassekampen burde informert sine lesere om at dersom regjeringens opprinnelige budsjett var blitt vedtatt, ville avgiftsnivået vært betydelig lavere i dag. De kunne laget en helside om at avgiftsøkningene har blitt en realitet fordi regjeringen ikke har flertall i Stortinget men må forhandle med andre partier. Dersom man er misfornøyd med avgiftsøkninger, så er lærdommen at man bør sikre at regjeringspartiene får økt oppslutning i Stortinget ved neste valg. Klassekampens ønske er dog det motsatte.
- Klassekampen lar opposisjonen fremstå som avgiftsmotstandere. Men Klassekampen kunne informert om at opposisjonen selv foreslår et høyere skatte- og avgiftsnivå. AP, SP, og SV har enda ikke klart å legge frem felles alternative statsbudsjett. Deres prioriteringer spriker kraftig. Men felles er at de alle foreslår et skatte/avgiftsnivå som er 5-20 milliarder kroner høyere enn det som vedtas.
- Går man inn i avgiftsendringene som Klassekampen lister opp, så ville man sett at opposisjonen ikke har foreslått å kutte mange av disse. Tvert imot. Ser man på de rødgrønne alternative statsbudsjettene, så foreslår de å øke bompengenivået sammenlignet med regjeringens forslag. De vil øke drivstoffavgifter, de vil opprettholde eller øke flypassasjeravgift og elavgift. De har argumentert for sukkeravgift. De var imot reduksjon i årsavgift for biler. De var imot reduksjon i campingvognavgift. Klassekampens artikkel etterlater et inntrykk av at en stemme til opposisjon betyr avgiftsreduksjon på disse punktene. Fakta er at deres alternative statsbudsjetter viser det motsatte
- Det er riktig at Senterpartiet tidvis har foreslått en reduksjon i drivstoffavgiften. Men andre ganger har de foreslått at drivstoffavgiftene skal øke kraftig. Og Senterpartiet har foreslått en økning i årsavgiften som ville spist opp enhver avgiftslettelse og vel så det. Klassekampens valg av eksempler er dermed fullstendig misvisende for leserne om hva innbyggerne har av alternativ. Bilistene får høyere avgiftsregning med Senterpartiet. Men Klassekampen går god for det motsatte inntrykket.
Dersom redaktørstyrte medier skal bidra til en opplyst samfunnsdebatt, så må de vitterlig også opplyse leserne. Artikler som forleder leserne til å trekke konklusjoner som er motsatt av fakta, bidrar ikke til en opplyst debatt.
Jeg er glad i en god diskusjon. En god diskusjon er basert på fakta og tillit, men hvor vi er uenige i vurderinger og analyser. Slikt tar verden videre. Klassekampen må fortsette å skrive om skattepolitikken, om hvilke vedtak som gjøres og hvem som vinner og taper. Og avisen må gjerne fortsette å skrive artikler om at FrP taper i forhandlinger om avgifter de gangene det skjer. Det gir nok en ekstra tilfredsstillelse i redaksjonen. Men en redaktørstyrt avis bør selv være bevisst nok til at man unngår meningsløse artikler av kategorien «pyroman kritiserer brannvesenet for at det brenner». Klassekampen oppnår i alle fall en ting med artikler som denne og det er at jeg, og mange med meg, blogger som aldri før.
