Aps statssekretær Kjetil Lund hevder staten trenger kjøpe CO2-kvoter. Faktum er at staten faktisk er nettoselger. Dette påpekte jeg. Lunds respons er å kritisere meg for standpunkt jeg ikke har (DN 11.12.12). Det er meningsløst. Jeg vil dog gi Lund en sjanse til for saklig debatt: forklar oss hvorfor staten MÅ kjøpe klimakvoter når staten har 16 millioner CO2-kvoter til overs? Er det fordi man forventer kraftig utslippsøkninger fremover?
Lund følger ikke godt med når han gir inntrykk av at CDM kvoter er eneste måte å støtte utbygging av fornybar energi i fattige land. La meg få æren av å introdusere NorFund – et selskap som staten er medeier i, og som investerer i en rekke kraftprosjekter i fattige land. Dette er virkemiddelbruk staten burde utvikle ytterligere, fremfor kjøp av CDM kvoter fra prosjekt som nesten er like tvilsom som Lunds argumentasjonsteknikk.
FrPs skepsis til CDM kvoter er ikke ny. I Dagbladet 27.01.09 skrev jeg følgende: “VI MÅ SE PÅ muligheten for å innfri mer av Norges Kyoto-forpliktelser gjennom direkte norske energiinvesteringer i utlandet, for eksempel implementering av solenergi i afrikanske land. Dette er å foretrekke fremfor passivt kjøp av klimakvoter fra prosjekter med diskutabel verdi.”
FrPs klimapolitikk består ikke i å redusere satsingen, men i å prioritere gode prosjekter og fase ut dårlige. Opposisjonens fellespunkter inn mot klimaforliket lover godt for en bedre og mer næringsvennlig klimapolitikk fra høsten 2013. Lunds propaganda vil da vise seg innholdsløs.
Å kjøpe klimakvoter er som å pisse i drikkevannet og deretter legge en tusenlapp i kirkebøssen og håpe på at alt ordner seg..