Etter terrorhandlingene i Paris fikk vi en viktig og intens debatt om ytringsfriheten. I utgangspunktet er alle enige om at ytringsfriheten er viktig, men for enkelte var den visst mindre viktig om den ble brukt til blasfemi eller gjorde at noen ble krenket. Et slikt standpunkt gir de intolerante styring over ytringsfriheten. Jeg har selv opplevd at dødstrusler er fremsatt bare ved at man stiller spørsmål om en persons tro og religion.
Debatten om ytringsfriheten er ikke mindre relevant etter gårsdagens angrep i Danmark. Angrepet var rettet mot en karikaturtegner. En som har våget å tegne en tegning av profeten Muhammed. Ikke for å kritisere alle muslimer, men som en uttrykksform for å rette oppmerksomhet mot hvordan fundamentalister misbruker en religion.
Etter angrepet i Paris ble mange minnet om hvordan enkelte fremtredende AP politikere ikke akkurat stod opp for ytringsfriheten til norske journalister, redaktører og medier i 2006. Redaktører i den lille avisen Magazinet ble da pådyttet et stort ansvar for andres ugjerninger. Etter angrepet i Paris mot satireavisen Charlie Hebdo forstod de samme politikerne derimot at stemningen nå var imot skylddelingen fra 2006. Argumentasjonen måtte endres. De forsøkte nå å innta en posisjon hvor man forsvarte en slags anstendig ytringsfrihet, men samtidig vri debatten til at den ikke burde brukes til å provosere eller krenke religiøse. Ja, som om de mange prinsipielle forsvarere av ytringsfriheten primært har en indre motivasjon om å ville krenke hverandre…
Selvsagt betyr ikke ytringsfrihet at vi må oppføre oss som verbale bøller mot hverandre. Anstendighet og respekt bør ligge til grunn i enhver god samtale. Men ytringsfriheten blir svært begrenset dersom den skal avgrenses slik at ingen skal føle seg fornærmet eller krenket over det som kan bli sagt. En slik løsning vil innebære at de mest intolerante/ekstreme gruppene får definere hva som kan ytres, for de blir ofte lettest fornærmet/krenket.
For ca 20 år siden hadde jeg gleden av å jobbe i Walt Disney World i Florida, USA. Under mitt opphold delte jeg leilighet med 5 andre utlendinger, inne på Disneys boligområde. Vi var en sammensatt gruppe. En katolikk fra Mexico, en agnostiker fra Italia, en protestant fra England, en ateist fra Frankrike, en dypt religiøs muslim fra Marokko og meg fra “statskirken” i Norge. Jeg ble veldig god venn med meksikaneren, men fikk også en god tone med marokkaneren. Sistnevnte var ikke typisk for marokkanerne i Disney. Han uttrykte flere ganger dyp bekymring for hvordan hans landsmenn benyttet tiden i USA til å ta seg en fest, shoppe og ty til vestlige vaner. Og ikke minst hvordan de forsømte sine muslimske plikter.
Det var en god og sosial tone i leiligheten. Men en kveld kom samtalen inn på religion, og vi kom inn på tro og tvil. Jeg utfordret min marokkanske venn på om han kunne være 100 % sikker i sin tro på Koranen og Allah, og at Mohamed var profet og ikke en bløffmaker. Diskusjonen strandet umiddelbart. Hans korte og veldig tydelig respons var (fritt fra hukommelsen): ”if you say that again, I must kill you. We cannot doubt Allah or accept anyone questioning him or his profet.” Tema ble fort endret, kveldens forsamling fort oppløst. Men opplevelsen festet seg.
Historien illustrerer at opplevelsen av å være krenket varierer veldig fra person til person, og spesielt blant religiøse fanatikere. Ytringsfriheten ville få smale kår dersom min marokkanske venn fikk definere ytringsfrihetens rammer basert på blasfemi og krenkelse som begrensende faktorer. Totalitære fortolkninger av religion vil vinne frem fordi deres trussel om vold tolkes av enkelte i vesten som at vi trår over grensen for blasfemi. Da kan man velmenende stå igjen og snakke om dialog, men med en motpart som selv høyst sannsynlig ikke kommer til å praktisere verken toleranse og ytringsfrihet.
Godt skrevet!
Jeg sitter imidlertid igjen med et spørsmål; var marokkaneren i historien en “moderat” eller en “ekstrem” muslim?
Det vi iallfall vet, er hva han kunne bli, og hvor utrolig lite som skulle til for at han ble det.
Godt svart, Ole Hovengen! Det var imidlertid ynkelig å høre justisministeren, på TV i går, gjenta det enhver politiker har sagt ved ethvert terrorangrep: “Dette har ingen ting med Islam å gjøre”. Jo, det er nettopp det det har, og derfor synes jeg at Kjetil Solvik-Olsen greier seg atskillig bedre enn Anders Anundsen.
Hvis en person er 100% sikker på sin religion og at det finnes en Gud, handler det ikke lenger om en tro, men snarere om galskap. Islamisme er galskap organisert og satt i system av islamistenes presteskap, som lover store belønninger etter døden til dem som følger galskapen til sitt siste åndedrag her på kloden.
Det finnes millioner av troende i andre religioner, og de er også 100% overbevist om sin Gud, men de dreper stort sett ikke i sin Guds navn. Deri ligger forskjellen og også galskapen.