Olje, industri og sykdom

I BT 09.08.12 advarer SVs Audun Lysbakken mot den ”hollandske syken”. Kort oppsummert mener han at norsk økonomi går på full kapasitet, og at Norge må redusere olje og gassaktiviteten for å frigjøre arbeidskraft til offentlig sektor og tradisjonell industri. Dette er lite målrettet. Som “økonomisk doktor” sprer han smitten, ikke vaksine.

La oss først være enige – vi må sikre vår langsiktige konkurranseevne. Oljenæringen er superlønnsom, og næringen har et spesielt ansvar i å hindre stor reallønnsvekst. Men å bygge ned vår mest lønnsomme næring for å skaffe arbeidskraft til offentlig sektor – det er selve oppskriften på hollandsk syke.

Nederlands problem på 1950-80 tallet var ikke at det ble investert i petroleumsnæringen, slik Lysbakken gir inntrykk av. Problemet var at gassinntektene ble brukt til å blåse opp offentlige budsjetter og velferdsgoder. Tradisjonell industri tapte i konkurransen. Da gassinntektene tok slutt var statens økonomi ikke bærekraftig. Store underskudd i utenriksøkonomi og statsfinanser gjorde det nødvendig å stramme inn kraftig.

Norsk arbeidsledighet er lav. Aktiviteten i oljenæringen har skapt gode år for Norge, i en tid hvor mange land rundt oss sliter. Men dersom vi skal omplassere arbeidskraft til industrien, er det virkelig i den mest lønnsomme næringen vi skal kutte sysselsettingen? Hvorfor ikke heller frigjøre arbeidskraft i offentlig sektor, som har vokst betydelig under rødgrønt styre? Hvorfor ikke mobilisere de hundretusener av flotte mennesker i arbeidsfør alder som står utenfor arbeidslivet?

Lysbakken sier han vil ha flere ansatte i tradisjonell industri, men jeg tror ikke på han. Etter 6 år i Energi- og miljøkomiteen erfarte jeg at SVs politikk var det motsatte. Det tar mer enn en kronikk på å overbevise meg om at SV har endret politikk. For eksempel: til Dagsavisen i vinter sa SV at vi må akseptere at industriarbeidsplasser forsvinner for å oppnå klimakutt. I Stortinget stod SV fast på at vi ikke kan etablere nye punktutslipp i norsk industri når totale utslipp skal ned. Dette preger klimapolitikkens realiteter. SVs fokus på nasjonale CO2-kutt er ikke endret, og Lysbakken nevner det i sin kronikk for å begrunne kutt i oljeinvesteringene.

Det er riktig at industri og oljenæringen delvis konkurrerer om samme arbeidskraft. Men i kraftforedlende industri utgjør lønnsutgifter 10-12 % av kostnadene. Dersom Lysbakken er bekymret, bør han heller se på rammebetingelser for energi og klima. For eksempel har dagens regjering fratatt industrien rett til å eie egne vannkraftverk, kuttet ned på tidslengden for å leie vannkraftverk, og innførte et klimakvotesystem som er det strengste i Europa. Alt dette har påført industrien økte, særnorske kostnader, og til dels gjort det økonomisk umulig å utvide produksjon i Norge.

Lysbakken ser også bort fra at vi er en liten, åpen økonomi. Vi bør utdanne flere ingeniører og fagarbeidere, men vi kan også rekruttere flere ingeniører utenfra. I tillegg kan vi sette ut flere oppdrag for oljeindustrien til utenlandske underentreprenører, dersom man virkelig er bekymret for knapphet på norsk arbeidskraft.

Men hvorfor ikke ta en pause i oljenæringen – hva har vi å tape, spør noen? Svaret er – mye! Vi eksporterer mer enn bare olje og gass. Vi eksporterer teknologi, kunnskap, produkter. Norsk oljeserviceindustri er i verdensklasse. Vi bør sikre et momentum som muliggjør fortsatt FoU, slik at den ledende posisjonen opprettholdes. Men, det betyr ikke ubegrenset satsing fremover. Vi bør ha sterkere fokus på langsiktig utvikling av områder, slik at infrastruktur bygges ut i tråd med det sannsynlige ressursgrunnlaget. Jeg er bekymret for at regjeringen, inkludert SV, haster frem noen prosjekter hvor grunnlaget for konklusjoner rundt infrastruktur blir for tynt.

Til slutt – dersom Lysbakken mener alvor, bør han starte med å endre Regjeringens egen økonomiske politikk. Dagens handlingsregel for bruk av oljepenger har som kjent store begrensninger på muligheten til å investere mer oljepenger i infrastruktur, forskning, bedre rammebetingelser for næringslivet. Men handlingsregelen setter INGEN begrensning i hvor mye oljepenger som kan investeres i oljevirksomhet.

I fjor sommer ga Stortinget grønt lys til 4 store oljeprosjekter, til en verdi av 90 mrd kroner. Ingen av de øvrige partier snakket da om press i økonomien – ikke SV, ikke Lysbakken. For det samme beløpet kunne man bygget ut Intercity triangel rundt Oslo. Eller ferjefri E39 mellom Kristiansand og Trondheim. Men foreslår man slike prosjekt, blir man straks anklaget for å ville påføre norsk økonomi inflasjon og økte renter. Selv om du kan få utlendinger til å gjøre hele jobben. Hvordan forklarer du slikt, Lysbakken? Dersom oljen er problemet, hvorfor støtter du en økonomisk politikk som gir oljeinvesteringer fritt leide?